Jeg har ryddda.
Eller, mer presis så lette jeg etter noe, men fant noe helt annet.
Jeg fant min gamle, slitte favorittlommebok i skinn med ødelagt lås. Inni den var det mye å studere.
Visittkort med mitt navn og tittelen "salgssekretær" under. Sekretærer finnes vel knapt i privat næringsliv lenger? Straks kom minnene om den gjerrige sjefen som kladda brev på alle små papirlapper han kunne finne, inkludert de hullete strimlene man rev av det meterlange papiret etter at det hadde kommet ut av matrise-skriveren. Både sjef og skriver er bytta ut for lengst.'¨
Avisannonsen som ble rykket inn i Aftenposten da jeg solgte min førstekjøpte bolig i 1998. Sort-hvit annonse med en tekst som skulle friste folk til å møte opp på førstkommende lørdag. Jeg husker ikke hvor mange som kom på visning, men leiligheten ble solgt til over takst, 465 000 norske kroner for 39 kvadratmeter. Det hadde vært mer overkommelig for unge som skal inn på boligmarkedet i 2014 enn dagens priser.
Laminert pressekort fra den tida jeg jobba i nærradio, med bilde av en rynkefri Elisabeth. Et bilde tatt i en fotoboks, sånne fantes "over alt" og jeg har fortsatt en konvolutt med gode fotoboks-minner fra ungdomstida.
Det var mer i den eska jeg fant lommeboka i, Der var brillene jeg fikk i 1990, en måned etter at jeg hadde begynt på folkehøyskole. Det var et nederlag å måtte begynne med briller, men jeg var ikke den eneste med runde studentbriller på den tida. Runde briller og skjerf til de over-sized klærne. Det er er paradoks at på den tida hvor jeg kunne ha kledd mer trangtsittende tøy, var moten den helt motsatte. Akk ja.
Jeg fant min første mobiltelefon. En svært kladd som ikke hadde fått plass i dagens veske-lommer. Jeg har vesker fra den tida da det ikke fantes mobil-lommer også. Verden og vare-produksjonen utvikler seg i takt med samfunnets behov. Vi trengte ikke mobil-lommer i veskeforet for 25 år sida.
Det dukka opp et engangskamera også. Det ble aldri brukt. Mon tro hva de hadde sagt om jeg dukka opp med det nede på FotoKnudsen og ba om fremkalling? Kanskje sånne kameraer og filmer fortsatt er i omløp, at det bare er jeg som synes det er nokså forhistorisk siden jeg ikke har knipsa med noe annet enn mobilen de siste åra? Jeg tror sjansen for at den kvisete lørdagshjelpen hadde stirra rart på meg og engangskameraet likevel er stor.
Jeg ble sittende en stund og studere disse tingene, erindre episoder fra samme tidsperiode. Noststalgi. Så mye man har opplevd. Og ennå er jeg bare 43!
![]()
Neste gang jeg finner den nedstøva eska med "diverse" skrevet med sprittusj på, kanskje om ti år, blir den mobiltelefonen en enda større overraskelse. Kanskje brillene har blitt moderne på nytt? Og jeg har sikkert rukket å glemme igjen at jeg en gang var salgssekretær. Håper jeg da også kommer på historiene om den gjerrige sjefen. Så kan jeg le enda en gang av det hele.
Dagens oppfordring får bli; Har du en eske lengst inn i skapet eller kottet som du ikke har åpna på et par tiår, ikke fall for fristelsen å kaste den uåpna. Kanskje den inneholder noen spennende skatter fra din egen nære fortid.
Elisabeth, nostalgisk
Eller, mer presis så lette jeg etter noe, men fant noe helt annet.
Jeg fant min gamle, slitte favorittlommebok i skinn med ødelagt lås. Inni den var det mye å studere.
Visittkort med mitt navn og tittelen "salgssekretær" under. Sekretærer finnes vel knapt i privat næringsliv lenger? Straks kom minnene om den gjerrige sjefen som kladda brev på alle små papirlapper han kunne finne, inkludert de hullete strimlene man rev av det meterlange papiret etter at det hadde kommet ut av matrise-skriveren. Både sjef og skriver er bytta ut for lengst.'¨
Avisannonsen som ble rykket inn i Aftenposten da jeg solgte min førstekjøpte bolig i 1998. Sort-hvit annonse med en tekst som skulle friste folk til å møte opp på førstkommende lørdag. Jeg husker ikke hvor mange som kom på visning, men leiligheten ble solgt til over takst, 465 000 norske kroner for 39 kvadratmeter. Det hadde vært mer overkommelig for unge som skal inn på boligmarkedet i 2014 enn dagens priser.
Laminert pressekort fra den tida jeg jobba i nærradio, med bilde av en rynkefri Elisabeth. Et bilde tatt i en fotoboks, sånne fantes "over alt" og jeg har fortsatt en konvolutt med gode fotoboks-minner fra ungdomstida.
Jeg fant min første mobiltelefon. En svært kladd som ikke hadde fått plass i dagens veske-lommer. Jeg har vesker fra den tida da det ikke fantes mobil-lommer også. Verden og vare-produksjonen utvikler seg i takt med samfunnets behov. Vi trengte ikke mobil-lommer i veskeforet for 25 år sida.
Det dukka opp et engangskamera også. Det ble aldri brukt. Mon tro hva de hadde sagt om jeg dukka opp med det nede på FotoKnudsen og ba om fremkalling? Kanskje sånne kameraer og filmer fortsatt er i omløp, at det bare er jeg som synes det er nokså forhistorisk siden jeg ikke har knipsa med noe annet enn mobilen de siste åra? Jeg tror sjansen for at den kvisete lørdagshjelpen hadde stirra rart på meg og engangskameraet likevel er stor.
Jeg ble sittende en stund og studere disse tingene, erindre episoder fra samme tidsperiode. Noststalgi. Så mye man har opplevd. Og ennå er jeg bare 43!
Neste gang jeg finner den nedstøva eska med "diverse" skrevet med sprittusj på, kanskje om ti år, blir den mobiltelefonen en enda større overraskelse. Kanskje brillene har blitt moderne på nytt? Og jeg har sikkert rukket å glemme igjen at jeg en gang var salgssekretær. Håper jeg da også kommer på historiene om den gjerrige sjefen. Så kan jeg le enda en gang av det hele.
Dagens oppfordring får bli; Har du en eske lengst inn i skapet eller kottet som du ikke har åpna på et par tiår, ikke fall for fristelsen å kaste den uåpna. Kanskje den inneholder noen spennende skatter fra din egen nære fortid.
Elisabeth, nostalgisk